Bakgrunn for pilotprosjekt

Poster Nasjonal kartlegging

I ”Nasjonalt program for kartlegging av marine naturtyper” har kartlegging av gytefelter vært fokusert på torsk og Havforsknings¬instituttets (HI) arbeid med å utvikle metode for verifisering av gytefelt i åpne fjorder. Det fins metode for verifisering av gytefelt i terskelfjorder, men disse er ikke like egnet for avgrensning av gytefelt i åpne fjorder. Det er derfor behov for mer forskning og videreutvikling av dagens metode med tanke på å bli i stand til å verifisere, det vil si å bekrefte at det er gyting og kunne avgrense, et registrert gytefelt.

Viktige antagelser for kartlegging av gytefelt har vært;

1. Det finnes lokale bestander av kysttorsk (dette er godt dokumentert). Det bidrar til genetisk variasjon av torsk langs kysten, en variasjon som trolig både er viktig for lokal tilpasning og overlevning av lokale kysttorskbestander, og som bidrar til et større biologisk (genetisk) mangfold.
2. En forutsetning for at de lokale bestandene opprettholder sin genetiske egenart er trolig at de kan gyte på egne områder og at egg og larver ikke spres tilfeldig.
3. De lokale bestandene har derfor lokale gyteplasser.
4. På lokale gyteplasser synes det som egg og larver holdes tilbake og ikke spres ut i kyststrømmen, mens de er i sin planktoniske fase (uten betydelig egenbevegelse). Det skyldes en kombinasjon av topografiske forhold og strømforhold. Viktig gyteområder er indre bassenger av terskelfjorder.

Disse antagelsene er i stor grad basert på detaljerte studier av eggtettheter og strøm i fjorder

Kartleggingsmetode. Kilde Havforskningsinstituttet

Data som er lagt til grunn for lokalisering og verdisetting av gytefelter i det nasjonale kartleggingsprogrammet har vært: Eggtettheter målt ved håvtrekk fra 0-30m med en standardisert håv (500 μm, diameter 60 cm), topografisk utforming av området, intervjuer med lokal kjente og, der det er tilgjengelig, øvrige kilder (prøvefiske etter gytefisk etc.). Intervjuer med lokale kjente kan være av varierende kvalitet (noen ganger begrenset til gode fiskeplasser i gytetiden) og betraktes som veiledende. Feltobservasjoner av egg og vurdering av topografien i et område regnes som førende informasjon. Under forutsetningen om at terskelfjorder bidrar til retensjon av egg, har høye eggtettheter blitt vurdert som indikasjon på gyteområder.

Et område registrert som gytefelt vil i disse tilfellene både omfatte lekeplass for gytende fisk, og de områder hvor eggene holder seg frem til bunnslåing. Det er pekt på at gyteplasser med nær tilknytning til gode oppvekstområder er særlig viktige.

 

Illustrasjon Havforskningsinstituttet

 

En viktig forutsetning for at lokale bestander opprettholdes er trolig at gyteområder bevares og egg og larver ikke spres tilfeldig. Til nå har fokuset vært på retensjon av egg og larver i terskelfjorder.

Men retensjon av egg kan også opptre andre steder enn i terskelfjorder. Høye eggtettheter kan også opptre i områder som ikke er ”typiske” gytebassenger og terskelfjorder. Egg kan opptre i økende konsentrasjoner også innover i fjorder som ikke er terskelfjorder eller har en dyp terskel, og gjerne lenger ut i fjorder som ligger langt mot Nord.

I kartleggingssammenheng trengs det ytterligere informasjon og kompetanse når det gjelder å kartlegge gytefelt i terskelfrie fjorder og i mer åpne kystområder. Dette gjelder både i forhold til retensjon, andre mekanismer som kan hindre genetisk drift, og dynamikken i mer åpne gytefelter. Disse utfordringene vil knytte seg til spørsmål vedrørende havstrømmer/ kyststrømmer, egg og larve utvikling, vertikal plassering av egg i vannsøylen og gytefeltets utforming/ funksjonalitet.

Dagens metode for kartlegging av gytefelt er primært utviklet for terskelfjorder med retensjonsbasseng. De fleste fjordene i Troms, Finnmark og store deler av Nordland er imidlertid åpne havbukter uten terskler i større eller mindre grad. For å kunne gjennomføre en feltverifisering som gir en tilstrekkelig høy grad av sikkerhet for resultatet, er det nødvendig å modifisere dagens metode i betydelig grad.

Kilde Havforskningsinstituttet