Leonhard Seppala
Leonhard Seppala

Tolv år gammel ble han med til Finnmark på fiske, noe som fortsatte hver vinter fram til 1897. Her traff han Jafet Lindeberg som senere dro til Alaska, fant gull og var med på å grunnlegge byen Nome. 20 år gammel flyttet Leonhard til Kristiania (Oslo), der han jobber noen år før han vendte tilbake til Skjervøy. I 1899 leste han om gullet de hadde funnet i Klondyke. Kameraten Jafet Lindeberg kom tilbake fra Amerika med mengder av gull, og sa seg villig til å låne Leonhard penger til billetten på betingelse av at han skulle jobbe for Lindeberg. Leonhard slo til, og satte seg på båten til USA i 1900. Han gikk i land på Ellis Island, hvor immigrantene måtte gjennom en rekke inspeksjoner. Han reiste deretter til Nome via Seattle.

På en skjerpeekspedisjon, på jakt etter nye gullfelter, fikk Leonhard sitt første møte med trekkhunder. På den tiden var hundesleden det mest effektive transportmiddelet i Alaskas villmark om vinteren. Leonhard ble raskt fascinert av hundekjøring, og skaffet seg egne hunder i løpet av kort tid. Han var atletisk, og med sine 167 cm og 65 kilo hadde han en kroppsbygning som passet til å kjøre med hunder. Leonhard skapte seg tidlig et navn innenfor hundeløp ved å vinne alle konkurranser han deltok i over flere år samtidig som han behandlet hundene sine uvanlig humant, og han blir av mange ansett som tidenes dyktigste hundkjører. Om dette har han selv sagt at ”… erfaringen har vist meg at man oppnår ikke topp-prestasjoner ved tvang og hard behandling. Gode hunder som kjenner sin herre, forstår hva som forlanges av dem og er alltid villige til å yte sitt ytterste.”. Den berømmelsen han oppnådde i disse hundeløpene fortsatte inn i 1920- og 1930-tallet.
 

Leonhard Seppala og Togo
Leonhard Seppala og lederhunden Togo.

Den største berømmelsen kom imidlertid etter hans innsats i serumløpet i 1925, hvor et stafettlag av hundekjørere fraktet serum til byen Nome i Alaska for å bekjempe en difteri-epidemi. Da difteri brøt ut i Nome i januar 1925, med temperaturer ned i 45 minusgrader og vindstyrker på over 35 m/s, strakk ikke datidens primitive flyteknologi til for å levere den nødvendige medisinen. I stedet ble serumet fraktet med tog fra Anchorage til Nenana, og videre i stafett med hundekjørere de siste 1085 kilometrene. Etter bare fem og en halv dag fullførte Gunnar Kaasen fra Kvænangen siste etappe, og kom fram til Nome med lederhunden «Balto» først i spannet. Leonhard Seppalas lag reiste den lengste strekningen av de 547 km ut fra Nome og tilbake, gjennom de mest krevende områdene av Alaskas villmark. De kjørte blant annet over den livsfarlige isen på Nortonsundet og fraktet serumet mer enn 145 km langs stafettruta. De fleste andre kjørerne i serumløpet tilbakela til sammenlikning 50-80 km. Seppalas lederhund var den berømte løpsvinneren «Togo».

 

Seppala-reklame
Helten og reklameobjektet Seppala.

Nordmennene visste å utnytte publisiteten de fikk etter Serumløpet; både Kaasen og Seppala brukte flere år på å turnere det nordamerikanske kontinentet. Det var enda ikke kjent at sigaretter var helseskadelig, og Leonhard opptrådte blant annet som reklamefigur for ”Lucky Strike”. I 1932 var hundekjøring demonstrasjonsgren under vinter-OL i Lake Placid , og Leonhard var en av 13 deltakere. Han endte opp med sølvplass.

Serumløpet til Nome, kjent som «The Great Race of Mercy» eller «Kappløpet med døden», blir årlig minnet med Iditarodløpet. En av prisene i dette løpet er oppkalt etter Leonhard Seppala og går til den føreren som har tatt best vare på hundene sine. I 1950 besøkte han Norge og Skjervøy for siste gang. Han ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Trekkhundklubb. I 1965 oppkalte Tromsø kommune Leonhard Seppolas vei etter ham, og i 1957 ga han Tromsø Museum flere gjenstander fra sin tid i Alaska. I 1999 reiste slektninger av ham et minnesmerke over ham på markedsplassen i Skibotn.

Leonhard Seppala er for øvrig regnet som den sibirske huskyens far.