Etnolekt

Storfjord er den sørligste delen av flerspråklighetsområdet for samisk, finsk/kvensk og norsk. De tre språkene ble brukt om hverandre og de aller fleste innbyggerne kunne gjøre seg godt forstått på alle tre språkene. Dagligspråket og hjemmespråket til langt inn på 1900-tallet var for de aller fleste samisk eller finsk/kvensk. Fornorskningspolitikken som ble ført i landet for å gjøre Norge til en enspråklig stat, gjorde at alle barn, uansett hvilket morsmål de hadde, ble undervist på og i norsk fra første skoledag. Barnas første møte med det norske språket var derfor læreboka som var sterkt bokmålspreget. Dette skjedde samtidig i indre Finnmark og andre områder der samisk og finsk/kvensk var morsmålet. Den mest brukte Storfjord-dialekta kan derfor betegnes som en etnolekt fordi den bygger på etnisitet og talemål bygget på tre språk. I flg. språkforsker Tove Bull ved Universitetet i Tromsø, er Nord - Troms dialekta, den aller yngste i Norge.

Språkkontakt

På grunn av at språkene levde side om side i samme rom, i samme familie, i samme bygd, - så ble alle tre språkene påvirket av hverandre. Det norske talemålet i Storfjord bærer fortsatt i dag preg av flg. språkfenomen:

Trykkforhold

Storfjord-dialekta har et sterkt forstavingstrykk i taleform. Dette kommer som en direkte følge av finsk og samisk trykklegging av stavelser.

betale i stedet for betale
fortelle i stedet for fortelle
tante Anne i stedet for tante Anne

Tonelagsdistenksjon (som betyr tonefallsforskjell)

Dette språkfenomenet mangler i Storfjord-dialekta. Ordet tanken har minst to ulike betydninger; (for eksempel tanke som idè eller en oljetank). I andre dialekter i Norge kan personen som hører ordet bli sagt, vite hva betydningen er pga. tonelaget ordet sies på/i. Det klarer ikke vi å høre forskjell på, fordi vår dialekt bygger på tre språk og der samisk og finsk ikke har dette språkmerket i sine språk.

Bøyningssystemet

Det er bøyningssystemet som er det beste og mest sikre språkfenomen til å skille dialekter fra hverandre. Det mest typiske trekk ved bøyningssystemet i Storfjord-dialekta, er at vi oftere enn i andre dialekter bruker hankjønnsbøyning av substantiv.

Eks.:
min søster, i stedet for mi søster
boka min, i stedet for boka mi
fjøsen, i stedet for fjøset osv.

Dette kan forklares ved at samisk og finsk språk ikke har kjønnsbøying av substantiv. Språksystemet for kjønnsløse ord, overførte forfedrene til det norske talespråket og som fortsatt lever i beste velgående blant både gamle og unge storfjordinger.

Ordstilling

I Storfjord-dialekta er det vanlig å benytte det finske eller samiske systemet for ordstilling i f.eks spørresetninger. Her følger et eksempel som er svært vanlig:
'Ka du gjør?' i stedet for den norske: 'Ka gjør du?' I den norske varianten kommer det bøyde verdet gjør som ledd nr. to i setninga (V2-regelen), mens vi putter subjektet foran slik det gjøres på finsk og samisk.Denne spesielle ordstillinga legger daglige brukere av dialekta lite merke til, mens folk utenfra legger merke til den ganske fort i samtale.

Lydlige særtrekk

P – B
Ord som begynner med disse lydene sies ofte med den finske og samiske uttalen av bokstavlyden. Brød kan bli uttalt med en p-lyd først eller motsatt, ord med p først i ordet kan få en b-lignende uttale. Eks.: premie blir uttalt nærmere lik bremie.

D-T
T uttales på samisk og finsk som d. Derav uttalen av for eksempel ordet drukne som noen ganger blir hørt uttalt som trukne. Lydoverføring fra finsk/samisk til norsk med andre ord.

K – G
Bokstavlyden for g på samisk og finsk er k. Derfor er det ikke uvanlig å høre at noen sier gluter i stedet for kluter.

Disse lydlige særtrekkene er nok på vei ut av Storfjord-dialekta, da befolkningen generelt, - fra de yngste til de eldste er stadig mer mobil. Konsekvensene av gjennomstrømmingen i bygder og byer i Norge, blir at dialektene blir mer lik for alle områder og de lydlige særtrekkene forsvinner litt etter litt.

Ordtilfang

Det norske ordtilfanget som storfjordingene benytter, er også sterkt preget av århundrelangt samliv mellom de tre språkene.

Høyfrekvente ord (ord som ofte dukker opp) er sterkt bokmålspreget i uttalen.
Det mest vanlige er at slike ord ellers i Nord-Norge har en annen uttale. Dersom vi passerer kommunegrensen over til nabokommunen Balsfjord i sør, dukker det typisk nord-norske opp.

I Storfjord sies ikke i stedet for ikkje, mer i stedet for meir, uke i stedet for f.eks.vekke, hjem i stedet for heim, mye i stedet for mykje osv. Dette kan forklares ved at forfedrene har lest og lært seg ordene gjennom å lese bokmålslærebøkene og derfor lever og overlever ordene i vårt dagligspråk i dag.

Stedsnavn

Eksempel:

Stedsnavnet Oteren kan ha denne opprinnelsen:
Samisk: Čawkos – Čavkkos
Finsk: Saukko, som betyr oter.
Deretter er dimunitiven – nen - tilføyd.
Saukkonen er derfor mest sannsynlig opphavet til Oteren.

Signaldalen – ei dialektøy

I Signaldalen, spesielt i øverste del av dalen, finnes det ei dialektøy som er interessant. Nybyggere fra dalfører sør i landet slo seg ned i Signaldalen og brakte naturlig nok med seg dialekta fra sin hjemplass. Dialekta har overlevd mange generasjoner og beriker språk - og dialektmangfoldet i Storfjord.

 

For øvrig er det dialektvariasjoner også mellom små steder og bygder innad i kommunen, alt etter bosetningsmajoritet og språk. Dersom du har bodd i kommunen noen år og er litt mer enn vanlig interessert i språk, vil du med letthet kunne stedfeste hvor i kommunen personer har hatt sin oppvekst. Den dialekta du har tilegnet deg som barn og ungdom, vil du til en viss grad kunne avlære deg, men i løpet av en passe lang samtale vil særtrekk dukke opp som forteller hvem, hva og hvor. Det er dessverre ofte slik at Storfjord og andre Nord- Troms dialekter, ikke blir sett på som fullverdige nord-norske dialekter. Dersom kunnskaper om den spesielle språklige bakgrunnen for vår etnolekt blir allmenneie, vil dette bidra til at dialekta kanskje kan bevares i alle fall noen årtier til.