Om barnevernet

Barnevernets hovedoppgave er å gi hjelp og støtte til barn som har det vanskelig. Dette innebærer at barneverntjenesten søker å sikre at de barn som lever under forhold som skader deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg.

Omsorg og oppdragelse er i første rekke foreldrenes ansvar, men noen ganger kan foreldre trenge hjelp til å ta ansvaret for eget barn. Barneverntjenesten gir da hjelp og støtte for at barnets hjem skal få mulighet til å makte sitt oppdrageransvar, men barnevernet vil også gripe inn dersom tjenesten etter melding og undersøkelse anser at dette ikke er tilstrekkelig. I henhold til lov om barneverntjenester gir barneverntjenesten hjelp til barn som oppholder seg i Storfjord kommune.

Barnevernet tar mål av seg til å være en garantist for at barn i Storfjord sikres nødvendig omsorg, og en rimelig grad av gode utviklingsmuligheter og trygghet. Barneverntjenestens arbeid er derfor en blanding mellom kontroll og støtte. Barnevernsleder er følgelig den øverste leder for barneverntjenesten og er ikke underlagt faglig instruksjonsmyndighet.

Barnevernsaker kan starte med at foreldrene selv tar kontakt. Barneverntjenesten får også henvendelser fra naboer, andre som kjenner barnet godt, eller fra politi, barnevernsvakt, pedagogisk personale, samt helse institusjoner mv. Selv om barnevernloven benevner henvendelser til barneverntjenesten som en "melding" har også de foresatte eller barnet selv anledning til å sende en søknad til barneverntjenesten om støtte og hjelp. Det er et godt prinsipp at barnets foresatte søker om støtte til barnet, og at eventuelle samarbeidspartnere for eksempel skriver en anbefaling, eller begrunnelse som kan legges ved søknaden.

I de tilfeller der offentlige embetsutøvere er bekymret for et barns situasjon, og usikker på hvorvidt barnevernstjenesten skal eller bør kontaktes eller ikke, vil unntakene fra taushetspliktreglene være beskrevet i de ulike tjenesters lovverk med tilhørende rundskriv. Eksempler på unntakene fra taushetsplikt finner man blant annet i Helsepersonellovens § 33 samt Opplæringslovens § 15-3. Felles for alle henvendelser fra offentlige meldere er kravet om at meldingen skal være skriftlig. Offentlige etaters opplysningsplikt inntrer etter pålegg fra barneverntjenesten. Opplysninger fra barneverntjenesten til andre forvaltnings organer gis unntaksvis når det er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver.

Barnevernet har plikt til å gripe inn når:

• barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.
• det er alvorlige mangler med den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
• det er overveiende sannsynlighet for at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.
• foreldrene ikke sørger for at et sykt, eller funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov.
• barnet har alvorlige atferdsvansker, ved vedvarende eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte lever på en slik måte at helse og utvikling reduseres. Eksempler på slike situasjoner kan være at barnet gjentatte ganger rømmer fra hjemmet eller unndrar seg omsorg over tid, eller driver med prostitusjon eller omsetting av illegale varer.

Barneverntjenesten kan bidra til å gi det enkelte barn bedre levevilkår og utviklingsmuligheter bl.a. gjennom:

• Besøkshjem i helger/ferier
• Råd og veiledning
• Miljøarbeider i hjemmet
• Støttekontaktordning
• Økonomisk hjelp til barnet
• Institusjonsopphold
• Fosterhjem
• Beredskapshjem

Barnevernet legger vekt på:

• Barnets generelle situasjon
• Å oppnå så godt samarbeid som mulig med foreldre
• Rett hjelp – i rett tid
• Rettssikkerheten for barn og foreldre

Barnevernstjenesten fordrer et aktivt samarbeid med helsetjenesten og andre offentlige etater. Barnevernloven påbyr kommunene å drive generell forebyggende virksomhet, dette innebærer at barnevernstjenesten søker å delta aktivt med å fremme forslag på tvers av ulike forvaltnings organer og nivåer, med henblikk på tiltak som kan virke primær forebyggende i forhold til problemer blant barn og unge.