Det var smeden Isak Wiig - Kaffe-Isak - som kjøpte «et Stykke Jord kaldet Sommersædet tillige med Olderhomen og Ufredsholmen» for 25 spesidaler i 1853. Allerede i 1857 solgte han Sommerseth videre til Johan Peder Olsen Palovaara, oldefaren til dagens eier. Johan Peder (f. 1829) gifta seg med Maria Johanna Isaksdatter Beck i 1864. Hun var født i Muoniska, Finland i 1835. Sammen fikk de seks barn.

I 1874 flyttet en finsk tømmermester ved navn Henrik Petersen Pyörälä - Suomen-Heikki – til Skibotn. Det skal ha vært han som ledet bygginga av det nåværende våningshuset på Sommerseth. Han sto også for saginga av tømmeret. Det meste av tømmeret ble hentet langt oppe i Skibotndalen, men blei saga opp like ved huset. Bakken vest for husene var en ideell plass for datidens såkalte sagstillingssag. Tømmeret blei lagret oppå bakken og kunne trilles vannrett ut på sagbukken, der en kar sto oppe på stillinga og dro i den ene enden av saga mens en annen sto under og dro i den andre.

Måtte flyttes

Opprinnelig sto huset lengre nord enn det står i dag, men endringer i Skibotnelvas ferd gjennom området truet etterhvert plassering. Tidligere var det et nes i området som het Guosgattaneset, men i 1910 brøt elva gjennom og Guosgattaneset ble til Guosgattaholmen. Etter hvert begynte elva å vaske ut masser fra dyrkamarka på Sommerseth. Flommen i 1917 grov bort jord fra et område kalt Nerenga og familien fryktet at situasjonen ville forverre seg. Det ble sendt en rekke henvendelser om elveforbygning og sikring av eiendommen til vassdragsvesenet og daværende Lyngen kommune, uten resultat. I 1923 var elva bare 40 meter fra hovedbygningen og det var ingen tvil om at noe måtte gjøres. 17. mai 1924 blei huset revet og flyttet dit det står i dag. I 1925 blei også fjøset og høyløa flyttet.

Johan Peder drev et etter datidens forhold stort gårdsbruk og hadde et stort naust i Nallevuopio med to åttringer og to fullt utrustede garnbruk for Lofot- og Finnmarksfiske. Han reiste sjøl som høvedsmann. Johan Peder døde allerede 47 år gammel, og ikke mange år etter knuste en storm naustet og alt som var i det. Det blei aldri bygget opp igjen. Deling av eiendommen, endringene i elveløpet og alle ødeleggelsene flom og utgraving medførte, reduserte også størrelsen på bruket slik at Sommerseth etterhvert var å regne som et småbruk. Det var ikke tilgang på ekstra slåttemark i bygda, så i 1927 klarte gården bare å gi vinterfôr til en hest, ei ku og en sau.

Fraflyttet, men godt bevart

Sommerseth ble fraflyttet høsten 1962, og etter den tid var det først og fremst bare drift på jorda. Bygningene forfalt endel i denne perioden, men på begynnelsen av 80-tallet konkluderte en kulturminnebefaring med at våningshuset på Sommerseth var et verneverdig kulturminne som i stor grad hadde behold sin opprinnelige byggeskikk. I et spleiselag der eierne dekket byggevarer og gjorde deler av istandsettingsarbeidet sjøl og Nord-Troms museum sine snekkere utførte resten av arbeidet, blei bygningene satt i stand og bevart for ettertida. Bygget har seinere blitt benyttet både til bolig- og fritidsformål.

Sommerseth er i dag et godt bevart kvensk kulturminne, og et fint eksempel på at bevaring av gamle bygninger, kulturlandskap og tradisjoner er med på å fortelle historien om tidligere tider og de som levde før oss.

 

Kilde:
Svein Eriksen: Et lite notat om gården Sommerseth i Skibotn (2018)